[0-12 |] Vennlig hilsen [0-13 |] Per Roger Lauritzen [0-14]
[0-15 |] Fra veidemannsliv til turisme [0-16] Det er funnet både våpen og rester etter fangstgraver som bekrefter at reinen ble veidet i Jotunheimen allerede for flere tusen år siden. [0-17] Sagn og myter fra fjellene viser også at dette fjellområdet tidlig hadde en viktig plass i våre forfedres bevissthet, og det ligger pilspisser så høyt til fjells at det var tydelig at selv ikke en tur på de aller høyeste toppene skremte dem. [0-18] De første primitive seterbuene i Jotunheimen ble sannsynligvis reist allerede før 1300-tallet. [0-19] De var nødtørftig tømret sammen av grove stokker eller stablet opp av stein fra plassen for at seterfolkene skulle ha nattely. [0-20] Dyrene fikk klare seg under åpen himmel i mange århundrer ennå, men om natta lønte det seg å samle buskapen i en kve. [0-21] Bjørne- og ulvestammen var tallrik og angrepslysten. [0-22] De første høyfjellsetrene dukket sannsynligvis opp som følge av økende beitepress i dalene og muligens også som et resultat av ønske om å kombinere jakt og fangst i fjellet med husdyrbruk. [0-23] Lange avstander og kummerlige overnattingsforhold ble rettferdiggjort av frodige grasganger og flotte forhold for buskapen gjennom en lang sommer. [0-24] Ja, selv vinterstid var det folk på mange setre, særlig i Sjodalen. [0-25] Mange gårder sendte buskapen til fjells igjen senhøstes for at den skulle nyttiggjøre seg fôret som var lagret på setra. [0-26] Allerede i middelalderen startet sannsynligvis også skikken med å ale opp slaktedyr i fjellet. [0-27] Oppkjøpere reiste rundt i bygdene om vinteren og kjøpte opp dyr. [0-28] Utpå våren ble disse så samlet i store bølinger og drevet til fjells for å fetes opp på de rike beitene en fant mange steder, for eksempel rundt Bygdin og i Leirungsdalen. [0-29] Om høsten ble buskapen ført videre til byen for å selges som slaktedyr. [0-30] Å være bureiser, seterjente, driftekar eller reinjeger i Jotunheimen i de dager var nok en hardere tilværelse enn dagens mennesker kan forestille seg, og det er vel tvilsomt om våre forfedre oppfattet fjellene som et eventyrrike. [0-31] Allikevel må vi regne med at de også hadde blikk for det vakre og mangfoldige i naturen i Jotunheimen. [0-32] Historiene om dåd og opplevelser i fjellet som fremdeles lever i bygdene, understreker i hvert fall at naturen ble verdsatt høyt. [0-33] På begynnelsen av 1800-tallet fant de første vitenskapsmenn og kunstnere veien til Jotunheimen. [0-34] Enkelte engelske turister fulgte også etter, mens den første egentlige norske turist kom først i 1854. [0-35] Det var Axel Arbo, som i 1854 vandret gjennom Utladalen og året etter var på Galdhøpiggen. [0-36] De første turistene som trengte inn i «Jotunfjeldene», som var betegnelsen før Aasmund Olavsson Vinje lanserte sitt mer fengende navn i «Fjøllstaven min» i 1862, var avhengig av de få setrene som fantes for å få tak over hodet. [0-37] De mest besøkte var flere av dem som siden har utviklet seg til store, populære turisthytter. [0-38] De private hyttene Spiterstulen, Memurubu og Leirvassbu, og DNTs Gjendebu og Skogadalsbøen kan alle føre sine aner tilbake til midten av 1800-tallet og vel så det. [0-39] I 1874 ble den første T-merkede ruta i Norge åpnet fra Besseter i Sjodalen over Besseggen, til Memurubu. [0-40] I dag er Jotunheimen det fjellområdet i landet som tiltrekker seg flest fotturister. [0-41] Over 30 000 følger hver sommer i Peer Gynts spor over Besseggen. [0-42] Galdhøpiggen og Glittertind er også de reneste magneter, og tindene vest i Hurrungane lokker mange klatrere og brevandrere til å prøve seg. [0-43] Siden den første varderuta så dagens lys, har rutenettet utviklet seg til å omfatte 650 kilometer. [0-44] Om vinteren, særlig rundt påsketider, kvister DNT og de private turisthyttene også bortimot 570 km skiløyper. [0-45] Vil du vandre langs merkede ruter og bo på trivelige hytter i flott fjellnatur, har Jotunheimen alle valgmuligheter. [0-46] Vil du unngå både merkede ruter og hytter, er det heller ikke vanskelig, her er det fremdeles nok av plass å røre seg på for dem som vil ha rom, ro og utfordringer. [0-47]
[0-48 |] Norsk fjellmuseum [0-49] Et besøk på Norsk Fjellmuseum i Lom gir en god oversikt over både naturgrunnlaget og folks bruk av Jotunheimen opp gjennom historien. [0-50] DNT har samlet en del utstyr og dokumentasjon fra fotturismens og foreningens historie, og dette inngår i museets samlinger. [0-51] Museet har status som senter for Jotunheimen Nasjonalpark og inneholder også Loms turistinformasjon. [0-52]
[0-53 |] Mangfoldig flora og fauna [0-54] Bergartene som Jotunheimen består av, er rundt en milliard år gamle, og de ble skjøvet på plass i dette området for omtrent 400 millioner år siden av gigantiske krefter. [0-55] Siden har vann, is, vind og vær slipt og formet fram det landskapet vi ser i dag i en prosess som fortsetter hele tiden. [0-56] Området rommer hele skalaen av naturtyper fra steile, karrige topper og store breer til dype daler og frodige lier. [0-57] Erosjonskreftene har mange steder skapt godt jordsmonn, og siden det stort sett er nok av både nedbør og sol, ligger forholdene mange steder til rette for at planter skal vokse og trives. [0-58] Høyder og temperaturer byr selvfølgelig på store forskjeller, og dermed blir naturlig nok også variasjonene i plantelivet store. [0-59] På plasser som Vettismorki og i Sjodalen står tunge, trauste malmfuruer på geledd, og på en tur gjennom Utladalen en varm sommerdag vil du finne en frodighet som er langt sydligere breddegrader verdig. [0-60] Det er også med på å skape en mangeartet og spennende fjellheim at det langs breddene av Gjende vokser både hegg og markjordbær. [0-61] Der strekker også kronglete fjellbjørk sine lysegrønne kroner mot himmelranden høyere oppe i liene enn andre steder i landet, rundt 1200 meter! [0-62] En rekke av våre blomsterplanter har også sine høyderekorder langs Gjende, og blandingen av varmekjær lavlandsflora og ren alpin flora er ganske enestående. [0-63] Her kan du finne orkideer som liten nattfiol og brudespore like i nærheten av høyfjellsplanter som rødsildre og greplyng. [0-64] Sistnevnte sorter finner du også på det karrige snaufjellet. [0-65] Høyderekorden har imidlertid issoleia, hele 2370 meter over havet nikker den mot deg. [0-66] Variert planteliv gir grunnlag for et variert dyreliv. [0-67] Selve karakterdyret er villreinen. [0-68] Det var sannsynligvis en ganske tallrik stamme som trakk de første skinnkledde forfedrene våre inn i Jotunheimen. [0-69] I mange generasjoner var villreinjakta svært viktig, noe restene etter fangstgraver og ledegjerder vitner om. [0-70] Reinsdyrgravene var i hvert fall i bruk helt fram til 1624. [0-71] Det året ble de forbudt av Kristian IV, men sannsynligvis ble de benyttet helt fram til 1800-tallet enkelte steder. [0-72] Etter hvert som moderne våpen ble tatt i bruk, samtidig som det ble innført tamrein, gikk villreinstammen kraftig tilbake. [0-73] Tamreinholdet skapte mye vondt blod mellom jegerne og de som drev med tamrein. [0-74] Mange tamrein ble nok skutt av folk som ikke tok det så nøye med øremerkene, og mange forsvant nok over alle hauger sammen med villreinflokker. [0-75] I dag finnes det noen tusen tamrein øst i Jotunheimen, mens villreinen holder til i vest. [0-76] Der drives det også jakt på dette staselige dyret. [0-77] I dalstrøkene i utkanten av Jotunheimen er det faste stammer av elg, for eksempel i Utladalen, Veodalen, Sjodalen og langs Gjende. [0-78] Hjort og rådyr er så langt bare sett i Utladalen. [0-79] I våre dager er det langt mellom de store rovdyrene, men i tidligere tider hadde de et fristed i Jotunheimen. [0-80] Blant annet var Utladalen kjent for sin store bjørnestamme. [0-81] Jakten på bamsen var faktisk den viktigste inntektskilden for folkene på fjellgården Vormeli. [0-82] I den senere tid er det bare sporadisk sett spor etter bjørn, jerv og gaupe i Jotunheimen. [0-83] De små rovdyrene, som mink, røyskatt, snømus og rødrev, er derimot vanlige, mens fjellreven dessverre er nesten borte fra dette fjellområdet også. [0-84] Blant gnagerne finnes det både hare, fjellrotte og lemen, men bestandene svinger kraftig. [0-85] Fuglelivet er slik man kan vente seg i denne type fjell. [0-86] Fjellvåken er den vanligste rovfuglen, men det finnes også en og annen ørn, særlig i vest. [0-87] Det samme gjelder for øvrig flere falkearter. [0-88] De mest vanlige medlemmene i småfuglbestanden er løvsanger, gråsisik, snøspurv, heipiplerke og bjerkefink. [0-89] Det er også ender i området, særlig krikkand og kvinand, og én og annen storlom slenger også innom. [0-90] For øvrig er det vel med Jotunheimen som mange andre fjellområder: det finnes stadig flere måker. [0-91] Om vinteren er særlig ravnen tallrik. [0-92] Av fisk er det bare ørret, og bestanden varierer ganske mye.